Inderøy har gjennom historien tjent godt på et flott landskap og en veltilpasset bebyggelse. I de seinere årene har landskapet tiltrukket seg mange nye innbyggere og tilreisende. Interessen for Inderøy er stor og det skaper press og mange nye utfordringer. Spørsmålet er om vi makter å stå imot presset eller om vi ukritisk bygger ned «gullkalven?». Noen vil si …sager av greina vi sitter på.

I løpet av fjoråret stod jeg mange ganger utenfor gjerdet til det nye helsebygget i Straumen. Det var riving av det «gamle» bygget og bygging av nytt. Betong ble knust og ny betong produsert for å bygge det nye. Store mengder masse ble gravd ut og fraktet vekk. Samtidig ble det kjørt lass på lass med myr fra Lensmyra, forbi Straumen og opp i bygda.

Er dette bærekraftig diskuterte vi som stod utenfor gjerdet og hadde hørt mye om betong, myr, CO2 og metan. Spørsmålet om bærekraft fikk ny aktualitet, men…de vet vel hva de holder på med sa vi som stod utenfor gjerdet og så inn. Det kan vel bli bra.

For å få litt svar på ambisjonene i kommunen leita jeg meg fram til planer og slagord. I kommuneplanens samfunnsdel står det at kulturlandskapet skal være varemerke gjennom aktiv bruk. Det står noe om landskapspleie og næringsutvikling, men jeg fant ikke ut hva det betyr i praksis. Så fant jeg miljøplanen hvor det står i et av delmålene at Inderøy skal utvikles som miljøkommune med bærekraftig energibruk og redusere utslipp av klimagasser.

For å ta kulturlandskapet først. Det som har gjort at mange mennesker har kommet til Inderøy er den finstemte balansen mellom sjø, åker, skog og bebyggelse. Et bilde som har blitt foredlet gjennom mange år. Strandlinja har vært tilgjengelig for allmenheten gjennom streng håndtering av hyttebebyggelse og utnyttelse ellers. Strandplanloven og senere strandplanbestemmelsen i plan- og bygningsloven setter jo stopp for utbygging i 100-metersbeltet. Så vidt jeg vet har statsforvalteren innskjerpet kravet til saksbehandling knyttet til strandområdene. Det foreligger også statlige planretningslinjer som presiserer byggeforbudet og at dette også gjelder eldre planer. Det betyr at skal det gis tillatelse til bygging innenfor 100-metersbeltet må det foreligge reguleringsplan/bebyggelsesplan eller eventuell dispensasjon. Avveiningen som skal foretas er bla. forholdet til allmenhetens interesser. Så blir spørsmålet om det er allmenhetens interesser som får prioritet eller den enkelte utbyggers eller grunneiers kortsiktige interesser som får gjennomslag?

Vi ser det også i grendesentrene hvor randsonene er utfordret og den «grønne bakveggen» blir stadig tynnere og bebyggelsen mere dominant. Åkerkanter og åkerholmer bebygges. Kommunens ambisjon som miljøkommune er selvfølgelig spennende sett i lys av det grønne skiftet. Hvordan kan vi som innbygger oppleve miljøkommunen? Personlig så har jeg aldri sett så mange fossildrevne biler med kommunelogo på som i de seinere åra. Trodde kanskje at el-bil passet bra i Inderøy hvor det er korte avstander. Jeg ser knapt en elbillader.

Jeg trodde også at det ble stilt krav om at det i den nye bebyggelsen på Straumen skulle være enten jordvarme, sjøvarme, solcelleanlegg eller krav om tilknytting til fjernvarme. Men.. jeg vet ikke?

Joda, vi vet at det blir jordvarme på det nye helsebygget, men blir det solceller? Med alle de nye flate takene så hadde det ligget godt til rette for lønnsomme solcelleanlegg. Burde ikke en kommune med miljøambisjoner stilt krav om dette? Eller er slagordene vanskelig å fylle med konkret innhold. Ja, det er mange spørsmål en kan stille seg når en står utenfor gjerdet og ser inn. Hvordan kan jeg som innbyggere se at vi har ambisjoner på vegne av landskapet? På vegne av miljøet? Eller er det så å forstå at bærekraftig egentlig betyr «bære kraftig»? Kan vi om noen få år se at det som har vært Inderøy sine fortrinn er blitt borte på veien i dragsuget på at vi vil vokse å bli store.

Jeg bare lurer? Kanskje jeg holder på å bli gammel og sur.

Mvh. Einar Jakobsen