Gå til sidens hovedinnhold

Da dansen ble voksen

Ingrid Lorentzen, ballettsjef ved Den Norske Opera & Balletts nekrolog over Gunvor Winge.

Minneord

Gunvor Winge

?

1954-2021

Gunvor Winge lot seg ikke beskrive i livet. Ikke nå etterpå heller. Hun var koreograf og pedagog, født i 1954. Utover det vil ethvert forsøk på kategorisering virke platt. Gunvor var et av de mest lysende koreografiske hodene jeg har møtt. En grensesprengende pedagog med en nærmest ekstrem ujålethet, et alvor, en formuleringsevne og et blikk som satte seg i oss .

Gunvor var en global kapasitet med svært lokal tilknytning: Trondheim. Inderøya. Leksvika. Ikke dansemetropoler, ikke uten Gunvor i hvert fall. Vi reiste allikevel. Få forestillinger og folk står så klart for meg som de Gunvor har fortalt om, forestillinger jeg aldri selv så: Porgy and Bess i Trondheim på midten av 80-tallet. Kurs med Matt Mattox. Alt gjenfortalt så jeg ser det klart for mitt indre øye.

Gunvor kan ikke settes i bås. Formmessig lå hun nok nærmere Olav Duun enn Balanchine. Mer om sistnevnte seinere. Hun røyket tett, kjørte bil, drakk kaffe og introduserte meg for biffsnadder. Hun introduserte meg også for han som ble teatersjef i Carte Blanche, Arne Fagerholt, og to som i dag er Huskoreograf og Husregissør ved Den Norske Opera og Ballett: Jo Strømgren og Marit Moum Aune.

I dongeri, med hestehale, med pelskåpe eller slitte leggvarmere: Gunvor hadde en intens forståelse for ballett, som hun hadde for jazz og Matt Mattox-teknikk. Du verden for en lærer hun var, og hvilken bevegelseskvalitet hun sto for. Fotarbeid. Perfekte hjerteformede femteposisjoner på demi-pointe. Og motstand. I voldsomme mengder. Det rant ikke godord din vei fra Gunvor. Jeg var knapt tretten år da vi møttes, ett år eldre og fjorten når hun sa ”bra” første gang.

Når jeg blir femten flytter Gunvor hjem til oss, til huset til foreldrene mine. Om nettene snek jeg meg ned i leiligheten der hun bodde. Hennes stue under mitt soverom. Der satt hun, gjennom hele netter, og snakket med en femtenåring som drømte om å søke Statens balletthøgskole. ”Jeg gir deg femti prosent sjanse”, sa Gunvor. Sterkere odds har jeg aldri fått. Gunvors femti prosent var sterkere enn noen lovord. Der i stua til Gunvor tok jeg inn alt, tankegods, musikk. Jeg husker da hun hadde kommet over Philip Glass. Mishima. Seinere i livet har jeg skjønt hva hans musikk har betydd for verdens koreografer. Om natta, i den enkelt innredede stua låt klokkespillet vakkert, men fremmed. Som en matrett jeg ikke har prøvd før. HØR! Hør hvordan det bygger seg opp! Og så, ansiktet hennes som lyste i skinnet fra Glass’ nesten gjennomskinnelige toner og musikalske klimaks.

Det at hun brukte tid på oss, snakket direkte til oss som om vi var voksne, krevde og ga tilbake med varme og rå latter har truffet mange av oss, og det på et tidspunkt vi etterpå tenker var avgjørende. Dypt personlige øyeblikk. Mange av oss fikk dansen som livsvei gjennom Gunvor, og vi var rustet.

Men det startet i ballettsalen. Gunvor stopper musikken. - mer sensuell ! Jeg var sviktet, skulle rase og til slutt la alt bare fare. Tre stadier av kjærlighetssorg og kvinneliv, på latinsk vis. ”Echappé, echappé, CAMBRÉ!” Jeg var 14 år, uten forutsetninger for oppgaven men ble danser gjennom den dansen. Det å se Gunvor jobbe med andre dansere, og utvikle litterære verk til sceniske forestillinger har hatt en voldsom påvirkning på meg og hvordan jeg oppfatter scenekunst i dag, som for 35 år siden. Is-slottet. Haugtussa. Det var ikke småtterier vi ga oss i kast med i dansegruppa Release under Gunvor Winge. Elisabeth, Vibeke og Maria, det å få se dem som Veslemøy, som Siss og Unn. Ingrid Johnsen i nykoreografert solo til Tsjaikovskij! Signe. Hege med vannkrukka til Faurés Pavane. Polonaise med Niklas. Dansedebut med Jo. Ikke et yndig strutteskjørt i sikte, dansen var blitt voksen.

Gunvor Martine Winge studerte ved Jorunn Kirkenærs Ballettinstituttet, kom tilbake og startet Martines Ballettstudio på Møllenberg, dansegruppa Release og seinere Trondheim Danseteater. Hun sluttet med sin egen ballettskole, underviste for Turids Ballettskole, skapte koreografier for Trondheim Symfoniorkester og Trøndelag Teater. Så tok Gunvor Lærerhøgskolen, forlot Trondheim og underviste i norsk og i dans på Inderøy Videregående Skole. Hun hadde denne sterke kraften, dette kunstneriske drivet og alvoret, men hun ble også ferdig med ting, har jeg tenkt etterpå.

Flammen hennes brant kraftig, Gunvor gjorde seg ferdig med et kapittel, og hun solte seg aldri. I mitt profesjonelle liv fikk jeg jobbet videre med koreografen Gunvor Winge i Soldatens Historie og Kristin Lavransdatter i Nidarosdomen. I Stravinskys Ildfuglen, Monteverdis L’Orfeo, Hoem og Sommeros Kjærleikens Ferjereiser. Navn og titler som forandret meg. Alvemøen hos Undset med én tåspissko og ett nakent bein som ukontrollert rev meg over ende. En apatisk prinsesse i Stravinskys Soldatens Historie. Tango, Vals og Ragtime. Jeg øvde alene i salen på Kungliga Svenska Balettskolan. ”Is that Balanchine? ” spurte lærer Kirkpatrick.

No. It’s Winge. Gunvor Winge.

Takk, aller kjæreste Gunvor. Jeg lyser fred over ditt minne. Måtte Måneskinnsmøyane lyse vei.

Ingrid

Kommentarer til denne saken