Gå til sidens hovedinnhold

En åpen folkekirke eller en kirke for noen få?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Som nyvalgt menighetsrådsmedlem har jeg brukt mye tid på å finne ut hvordan kirken organiseres og styres innenfra. Hvordan demokratiet er ivaretatt, og hvordan medlemmene involveres i det som skjer. Mine betraktninger bygger på generelle betraktninger for hele Den Norske kirke som samfunn.

For at det her ikke skal bli noen misforståelser, så er det ikke på det åndelige plan mitt fokus er. Vi har meget gode reflekterte prester som forkynner budskapet i den tid vi lever i. Det jeg stiller spørsmål ved er om kirken organiseres slik at den involverer det norske folk på en inkluderende måte. Den gamle kirkeloven var veldig tydelig på dette området. Noe som også gjenkjennes i den nye Trossamfunnsloven.

Martin Luther reformerte kirken ved at den skulle være åpen for alle og at offentligheten skulle få informasjon og således involveres i det kirken sto for. Fem hundre år har gått i Luthers lære, men har vi maktet å utvikle kirken slik Luther ønsket det, tatt i betraktning at vårt samfunn er blitt mer og mer åpnet opp for allmenheten?

For meg som har levd og praktisert politikk i en mannsalder er det betimelig å sammenligne styreformen fra kommune/fylke/storting, med kirkens styrende organer. All historie viser at det har tatt år, for ikke å si århundrer, å utvikle demokratiet her i landet. Fra middelalderen ble Frostatinget styrt av 480 menn. For å inneha stemmerett måtte en være jordeier. Bøndene var i en særstilling på den tiden da de ble betraktet som de mest kunnskapsrike. Dette var begrunnet i at de hadde plikt til å møte opp i kirken og motta prestens ære og befalinger om samfunn og gudstro. Presten (kirken) var den eneste kunnskapsinstitusjon på den tiden. Har vi fortsatt noe av den holdningen i kirkedemokratiet i dag?

Den Norske kirke ble skilt fra staten i 2010. Den eies av medlemmene som er tilsluttet Den Norske Evangeliske Lutherske Kirke. Den driftes av trostilskudd fra stat og kommune. Kirken er folkestyrt gjennom direkte valg til menighetsråd og bispedømmeråd. Styringsformen kan sammenlignes med kommune og fylkestingsvalg. Det øverste nivå er Kirkemøtet som det ikke er direkte valg til. Det består av en blanding av folkevalgte og embetsfolk. Kan ikke sammenlignes med Stortinget, da det er et rent direktevalgt organ (stortingsvalg). Da Stortinget ga fra seg makten over kirken til menighetene, var det under forutsetning av at alle demokratiske prinsipper skulle følges. Offentlighetslov, forvaltningslov, likestillingsloven, for å nevne noe av det som skulle gjelde for forvaltningen av kirken. Altså samme forvaltningsregler for kirken som for kommune og fylke.

Har kirken maktet å etterleve dette? Det er det betimelige spørsmålet jeg stiller meg. Når så du sist en kunngjøring til et menighetsrådsmøte? Vet du hva som skal behandles? Har du sett noen protokoll fra møtene?

Dersom du svarer nei på disse spørsmålene, - på hvilken måte får du som medlem av kirken engasjert deg i styringen av kirken? Dette er ingen kritikk av menighetsrådene. De følger gammel praksis. Det er en systemkritikk der noen på høyere nivå må legge til rette for bedring av informasjonsmetoder. Både den gamle Kirkeloven og den nye Trossamfunnsloven er tydelig på at det skal være åpenhet rundt styringen av kirken, og at medlemmene av kirken skal ha mulighet til å komme med innspill. Hvem som helst kan komme og høre på saksbehandlingen i møtene. Unntatt er selvfølgelig saker som etter loven er unntatt offentlighet.

Jeg mener at praksisen ikke samsvarer med en åpen inkluderende folkekirke. Vi må komme oss bort fra mønsteret foreningskirke fra tidligere tider, til en mer åpen inkluderende folkekirke som er et nedfelt krav i dag. De folkevalgte menighetsrådene er grunnstammen i det kirkelige demokrati. Likevel synes det som lite aktet i de store debattene. I forbindelse med 100- årsjubileet i 2020 for menighetsrådene her i landet, uttalte leder for kirkerådet, Kristin Gunleiksrud Raaum følgende: «Jeg har sittet i menighetsrådet i åtte år. Fire av dem som leder. Jeg har opplevd gleden og det meningsfulle i å få være tett på alt som rører seg i et sokn. Jeg har også opplevd frustrasjon over knappe rammer og usikkerheten om reell innflytelse». Hun sier videre at vi må bruke jubileumsåret til å drøfte menighetsrådenes rolle og hele folkevalgtrollen. Den invitasjonen er hjertelig velkommen.

Jeg ønsker en saklig debatt på hvordan bli mer inkluderende som folkevalgt organ. Hva med en oppdatert hjemmeside der en kan lese møteplan, saksfremlegg og protokoller? Noen har fått det til, men flesteparten benytter seg ikke av denne unike mulighet for å spre informasjon til menighetens medlemmer, og offentligheten for øvrig. En åpen inkluderende folkekirke er mitt store ønske der så mange som mulig føler eierskap og tilhørighet. Kirken er en viktig samfunnsinstitusjon som står der for alle i sorg og glede, enten du tror mye, mindre eller er tvilende.

God helg.

Gunnar Viken, Framverran

Kommentarer til denne saken