... er det lett å være etterpåklok. At det gikk som det gikk. At resultatet ble som forventet, gitt premissene. Det er mange som nå mener å innse hva som skulle vært gjort eller sagt om russ, russetid og russekultur. Denne etterpåklokskapen kan faktisk bidra til noe. For å unngå noe. Eller til å fremme noe annet. Alt for at ting skal bli bedre.

Trønder-Avisa har over en periode satt søkelys på utfordringene som knytter seg til dagens russekultur i enkelte miljøer. Det er både viktig og bra. Mange stemmer er hørt, de negative sidene ved russetiden er godt belyst og kjent, og folk vet nå ganske mye om hva mange ungdommer står i. Da har vi et godt utgangspunkt til å få til noe mer enn status quo og blanke ark framover. Det gode utgangspunktet handler først og fremst om det momentum som nå er oppstått. Nivået og omfanget av ekskludering, stress, posisjonering, utrygghet, mistrivsel og psykisk uhelse har gitt en bred og sterk impuls, drivkraft og motivasjon til å si eller gjøre noe. Noe må skje!

Vi bør ikke oppfatte eller omtale russen i et svart-hvitt modus; verken som gruppe, og slettes ikke som enkeltmennesker! Russ er ungdom, og for egen del opplever jeg at denne elevgruppen i stor grad er flott og reflektert ungdom. De er omsorgsfulle, rause, tar vare på hverandre, er inkluderende, og de setter pris på fellesskapet som hører med russetida. De er også fullt klar over, og har tanker om de negative sidene ved russekulturen. Ved Inderøy videregående skole har vi, som ved alle andre skoler, ting å jobbe med i vårt skolemiljø. Likevel mener jeg at det tross alt er rimelig godt samsvar mellom liv og lære, også når det gjelder russen. Med det vil jeg takke årets russ ved egen skole, Inderøyrussen 2022.

Skolene sitt arbeid for elevers ve og vel er verken overlatt etterpåklokskap, visvas eller tilfeldigheter. Selvfølgelig jobber alle skolene med eget skolemiljø. Rektorer i Trøndelag har over tid sett og erfart en krystallklar trend som utfordrer elev- og skolemiljøene våre: russekulturen! Derfor har vi brukt godt med tid på utfordringene vi ser, og delt av erfaringer oss imellom når vi samles i rektormøter. Skolene jobber på forskjellige måter, med forskjellige verktøy, med ulike tiltak og aktiviteter. Så regner jeg med de andre rektorene stiller seg samme spørsmål som jeg gjør: jobber vi rett, jobber vi nok, har vi god nok struktur og retning på arbeidet, og får vi de resultater vi ønsker? Det kan dessverre se ut til at vi fortsatt har en vei å gå.

For det er tyngde i kreftene som er i spill. Russetida har blitt et konsept med forventninger om hvordan det bør og skal være. Vi vet også at sterke økonomiske krefter er med på å stimulere trender, press og utvikling. Elever jeg snakker med gir uttrykk for at de vet hva som ikke er bra. Likevel erkjenner de at det er krevende å stå imot press og russegrupper. Derfor er det så viktig hvilken kultur man kommer til, og med det blir sosialisert inn i. Prøvefesting, utstemming og russebusser har vår skole hittil vært forskånet fra.

Russegrupper, med utilsiktede konsekvenser, har vi noe erfaring med. Det er forståelig at elever står i en situasjon der egen moral og samvittighet settes hardt på prøve når planleggingen starter, spesielt der det legges planer i lang tid før selve «russetiden». Og bare for å ha sagt det: i de tilfellene jeg kjenner til av russegrupper har det ikke handlet om vond vilje fra elevenes side. Vi jobber derfor aktivt med å være et sted der elever kan møte motstand og spørsmål i en form som utvikler refleksjon angående den trenden vi ser. For til syvende og sist er dette negativt for både den som er utafor og innafor. De råeste historiene, egoismen, maktbruken og mekanismer for å bli sin egen lykkes smed, skaper et kaldere samfunn.

Skolegang er utgangspunktet for feiringen. Skolene er der ungdommene tilbringer mesteparten av tiden, og det sammen med andre ungdommer. Skolene er også arena for danning – et sted der elever skal utvikle holdninger, empati og forståelse. Skolene har derfor en naturlig og avgjørende rolle i arbeidet med å få russetiden inn på et godt spor. Jeg opplever at ansatte ved egen skole tar denne rollen på alvor. Sammen med elever har vi en god dialog om hvordan vi vil ha det hos oss. Skolen er ganske direkte og har en uttalt policy som spesielt tar for seg russegrupper. I arbeid med hele skolemiljøet er involvering og ansvarliggjøring av elevene selv noe av nøkkelen. Kulturen, konseptet og forventningene har en tyngde som trumfer pekefingre, formaninger og skippertak fra oss voksne. Her trengs to tanker samtidig: den spesifikke jobben inn mot russen, og det generelle hverdagsarbeidet med skolemiljøet. Det siste er avgjørende fordi det handler om hvordan vi er sammen i hverdagen.

Verken elever, foreldre, politi eller skole har særlig gode kort for å få bukt med de største utfordringene på egen hånd. Men står vi samlet i en omforent forståelse og et samarbeid, er mulighetene gode. Dessverre finnes ingen quick fix. Det trengs arbeid av strategisk karakter som bidrar til bevissthet og en holdnings- og kulturendring. Det må hardt, møysommelig, målretta og samordnet innsats til.

Heldigvis har vi nå sett antydning til at elever sier fra. Enkelte elever og skoler tar også et eget oppgjør med trendene. De unngår bevisst interne russegrupper og russebusser, og legger opp til en samlet feiring på lavkostnad. Her kan det nok skje mer framover.

Etter at bakrusen nå har lagt seg vil de fleste russ heldigvis finne tilbake til sitt gamle jeg. Dessverre er det for mange som vil oppleve at bearbeiding av «festen» kommer til å ta tid.

Men som sagt: momentum er skapt! La det ikke bli med etterpåklokskap!