Gå til sidens hovedinnhold

Frivillighetsåret 2022, ikke dugnadsåret

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Trønderdebatt)

Begrepet «dugnad», som i 2004 ble kåret til Norges nasjonalord, har de siste to årene fått seg en skikkelig knekk. Da landet stengte ned i mars 2020 var det fullt fokus på at alle måtte bidra i den nasjonale dugnaden for å slå ned smitten. Allerede på pressekonferansen som førte til de første nedstengningene sa daværende statsminister Erna Solberg at vi i Norge «står sammen når det gjelder. Vi mobiliserer til dugnad og samarbeid i små og store lokalsamfunn, og nå er altså dette viktigere enn noen gang tidligere». Dugnadsbegrepet bidro til at befolkningen i stor grad fulgte smittevernstiltakene, samtidig som vi ble pålagt ulike påbud, forbud, restriksjoner og begrensninger.

Det tok ikke lang tid før dugnadsånden slo sprekker. Et par måneder inn i pandemien føltes det for mange som at vi ikke sto sammen når det gjaldt. For de som ble arbeidsledige, permitterte, bransjene som led og bedriftene som gikk konkurs, virket ikke denne dugnaden lenger som en mobilisering for fellesskapet. Det gjaldt nok også ansatte i et overarbeidet og underbemannet helsevesen, ensomme og isolerte mennesker som kun møtte andre mennesker gjennom en skjerm, og besteforeldre som ikke lenger fikk klemme på sine barnebarn.

Etter hvert hadde ikke begrepet «dugnad» en betydelig virkning på befolkningen lenger. Dermed gikk vi fra dugnad til krafttak.

Nå er vi inne i år tre med pandemi. 2022 er et nytt koronaår. Men 2022 er også Frivillighetens år. Dugnad og frivillighet går stort sett hånd i hånd. Det gjør ikke dugnad og påbud. Eller frivillighet og forbud. Når vi nå går inn i 2022 med munnbindpåbud, skjenkestopp og antallbegrensninger i private hjem, er det virkelig 2022 som vil være det beste året å feire frivilligheten?

Da regjeringen i 2018 bestemte at 2022 skulle være Frivillighetens år, tviler jeg på at de så for seg at dette året ville være preget av pandemi. Eller at det norske folk skulle være drittlei ordet «dugnad». Uansett regjeringens spådommer er hele 2022 duket for feiring av frivilligheten.

Frivilligheten er så mangt. Deler av frivilligheten har lidd massivt under pandemien. Idrettslag, korps og teatergrupper er blant de som har måttet avlyse, flytte eller nedjustere arrangement på grunn av smittesituasjonen. Dette har ført til tap av inntekt for mange organisasjoner. Andre deler av frivilligheten, som chattetjenester for barn og unge som har hatt det vanskelig de siste årene, har hatt rekordmye å gjøre.

Omsorgsberedskapen har vært viktig under pandemien. Organisasjoner og andre frivillige har blant annet bidratt med praktisk bistand til mennesker i karantene og isolasjon, videreformidling av informasjon fra myndighetene på flere språk, og styrking av tilbud til personer med rusproblemer og økonomiske utfordringer, da andre tilbud falt bort.

Pandemien treffer ulikt. Det gjør den også hos frivilligheten. Mens noen organisasjoner har opplevd økning i interesse og medlemstall de siste to årene, har situasjonen vært stikk motsatt hos andre. I løpet av 2020 mistet norsk idrett i underkant av 200 000 medlemmer. Samme utvikling finner vi hos en del ungdomsorganisasjoner, mens helsefrivilligheten rapporterer om slitasje og mangel på motivasjon.

Frivillige organisasjoner er helt avhengige av medlemmer for å overleve. Når motivasjonen og aktiviteten i organisasjonene synker, eller i verste fall, stopper helt opp, stopper også rekrutteringen av nye medlemmer.

I tillegg til medlemsflukt i mange organisasjoner, er flere organisasjoner også helt avhengig av omstilling for å fortsette driften. Bruk av digitale og kreative løsninger har i stor grad preget mange frivillige de siste årene. Innkjøp av utstyr, opplæring og bruk av digitale løsninger er ressurskrevende og kostbart. Samtidig vil disse omstillingene være til nytte for organisasjonene også etter pandemien.

I fjor krevde Frivillighet Norge en tiltakspakke for omstilling i frivillige organisasjoner. Gjennom en slik tiltakspakke ville frivillige organisasjoner kunne søke om støtte til investeringer gjort under pandemien for å opprettholde drift og tilpasse virksomheten. Mange av endringene og omstillingene gjort i frivillig sektor de siste årene vil også være til stor nytte i årene som kommer. Derfor vil det være klokt av regjeringen å møte frivilligheten på dette kravet, særlig i år.

Begynnelsen av 2022 er fortsettelsen på det som har vært flere tøffe år for frivilligheten. Antallbegrensninger på arrangement, som fører til utsettelse og avlysning av fotballtreninger, håndballkamper, teaterforestillinger og kurs, som igjen fører til tapte inntekter, mindre fellesskap og mindre motivasjon.

Pandemien har tydelig vist at frivilligheten er både sårbar og en stor styrke for samfunnet. Som økt bruk av chattetjenestene viser, er det stort behov for organisert frivillighet når kriser rammer. Frivillighetsår er akkurat det som trengs, både for å sette pris på de frivillige og frivillige organisasjoner, men også for å synliggjøre den viktige jobben som gjøres og fellesskapet frivillighet skaper. Regjeringen må bruke dette året for det det er verdt: Ta vare på og verdsette frivilligheten, nå er det viktigere enn noen gang. Frivilligheten trenger hjelp til å stable seg på beina igjen post-korona. Og 2022 er året vi må ta frivilligheten og deres krav på alvor.

Kommentarer til denne saken