Gå til sidens hovedinnhold

Halmluting og andre problemer

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Hvilke halmlutingsanlegg er det Harald Ness og Naturvernforbundet sikter til? Sannheten er at landbruksnæringa ikke kjenner til noen halmlutingsanlegg i Børgin sitt nedslagsfelt». .. sier Joar Neergård, Arne Reitan, Håvard Gran, Åsa Okkenhaug og Karl Fredrik Okkenhaug i et innlegg om Børgin og framtidig landbruk.

Mitt/Naturvernforbundets svar på dette er følgende:

Jeg hentet opplysningene om metoder for halmluting fra Store Norske Konversasjonsleksikon.

Luting av halm ble utviklet av tyskeren Beckmann på slutten av første verdenskrig. Metoden går ut på å behandle halmen i kald natriumhydroksid-løsning med etterfølgende utvasking av luta. Metoden ble tatt i bruk i Norge under andre verdenskrig og fikk betydning fra begynnelsen av 1950 årene. Lutingen ble utført på gårdsanlegg og ved fellesanlegg. Metoden ble erstattet av dyppeluting fordi våtluting krevde mye vann for å vaske ut luta og at dette utslippet forurenset bekker og vassdrag.

Hvor mange gårdsanlegg for luting av halm det fantes fra slutten av 2. verdenskrig/1950-tallet, vet jeg ikke. Men i rapport nr 1 1994:22, «Sjøørret- og laksevassdrag i Nord-Trøndelag» hevder forfatterne at sjøørreten i Lorvikbekken/Grandeelva som renner ut i Lorvikbukta forsvant på grunn av luting av halm:

«Grandeelva var tidligere en god sjøørretelv hvor det er registrert gytefisk på opptil 5 kg. Fisken gikk vanligvis nesten opp til E-6 ved Ramberg, men forsvant etter at luting ble vanlig».

Jeg forholdt meg til at disse opplysningene er korrekte og at det fantes minst ett gårdsanlegg for våtluting (et eller annet sted) langs denne elva/bekken.

Nå har Åsa Okkenhaug (på min oppfordring) vært i kontakt med en av forfatterne, som ikke vil gå god for at det var lut som var problemet og at de ikke skilte mellom lut og silosaft! (Dette er i seg selv ganske oppsiktsvekkende opplysninger, som burde få Fylkesmannen/Statsforvalteren til å beklage).

Hovedpoenget i mitt innlegg var, og er, at landbruksnæringa lenge har vært og er den største forurenser av bekker, vassdrag og fjorder. I tillegg kommer selvsagt urenset kloakk fra boliger som også bidrar til forurensing. Fra 1980-tallet ble det bygd renseanlegg i alle kommuner, som skulle sørge for at ikke urenset kloakk fra boliger går rett ut i bekker/elver/sjøen. Dette gjelder også i Inderøy og Steinkjer.

Noen ganger må det en debatt til, for å finne ut hva det er vi egentlig snakker om. Og i søket etter kunnskap kommer svaret fra der man minst venter det. Rapporten fra 1994 forledet min oppmerksomhet til bla. å handle om lut, mens silosaft og avrenning fra husdyrgjødsel gjennom dren, eller utette gjødselkjellere fikk lov til å gå under radaren. Men, det ligger betydelig læring i å bli forledet.

Forurensing fra det intensive landbruket er ikke bare et lokalt problem. «Vern gjennom bruk», sier Bondelagets representanter og Stortingsrepresentant Agdestein. Mon det. Hvilket vern og hva slags type «bruk» snakker vi om. .

Vår lille vakre fjordpoll - Børgin - er som «en dråpe i havet» sammenlignet med Østersjøen, men begge representerer avgrensede havområder hvor vannet skiftes ut gjennom en kraftig havstrøm. Vi har Straumsundet, Østersjøen har sitt Øresund. Men til tross for størrelsesforskjellen, kan problemene være de samme.

Omfanget av utslipp/avrenning fra landbruket er i ferd med å kvele Østersjøen (Forskning.no. 3. april 2018).

«Utslipp av nitrogen i vannet er den store trusselen for miljøet i Østersjøen. Og siden det er landbruket som slipper ut mest nitrogen, er det her det er behov for en innsats.

Det sier flere forskere på en konferanse om Østersjøens miljøproblemer.

Landbruket slipper ut store mengder nitrogen og fosfor, noe som fører til algevekst og dermed oksygentap. Og uten oksygen kan det ikke være liv i havet.

Det forklarer Jens Christian Refsgaard, forskningsprofessor ved GEUS, De Nationale Geologiske Undersøgelser for Danmark og Grønland og leder av forskningsprosjektet SOILS2SEA, som undersøker fremtidige konsekvenser for Østersjøen».

Tilbake til vår hjemlige debatt om Børgin. Da Børgin var i ferd å knele, skyldtes dette sannsynligvis avrenning fra siloer og avrenning fra/utslipp av husdyrgjødsel gjennom drensystemet/utette gjødselkjellere og «overskudd» av kunstgjødsel - og selvsagt også utslipp av kloakk fra husholdninger.

Problemet er nitrogen og fosfor. Viktig for plantelivet på land, men i havet stimulerer disse stoffene algeveksten i så stor grad at oksygenet brukes opp. Og uten oksygen dør livet i havet.

Norsk landbruk har lenge hatt forskrifter for håndtering av husdyrgjødsel og silosaft. Og i de senere årene har også lagring/oppbevaring av rundballer fått sitt regelverk. Problemet med forurensing fra nitrogen og fosfor er at det er usynlig.

«Landbruksutslippene er usynlige. Du kan ikke se nitrogenet skylle ut i vannet eller hvor det kommer fra, for det flyter gjennom bakken, sier Shortle, som har forsket på miljøpåvirkninger og innsatser i over 35 år og er en av de ledende ekspertene på området.

– Derfor er det vanskeligere å bestemme hvem som står bak (Forskning.no:samme sted)».

I debatten om vern av Børgin har fokuset vært på den synlige forurensingen som kommer ut av bekker og rør. Den usynlige forurensingen er sannsynligvis like problematisk, eller større, fordi ingen kan finne ut hvor den kommer fra.

I 1994 var alle bekker/elver som renner ut i Børgin sterkt forurenset av næringssalter og tarmbakterier, i følge rapporten. Og dette fortsetter. Ett eksempel. Mæreselva - som samler dren fra store flate landbruksområder er fortsatt langt unna friskmelding. Den er fortsatt sterkt forurenset av næringssalter og tarmbakterier og organisk materiale. Steinkjer kommune har dispensasjon til 2033 for å nå vanndirektivets mål.

Tilstanden i de andre bekkene/elvene i Børgins nedslagsfelt er bedre, men fortsatt ikke tilfredsstillende.

Men, dette til tross, er forurensing fra landbruket unntatt fra forslaget til verneforskrift. Og en marin verneforskrift kan ikke trumfe andre lover/reguleringer, slik både bondelagene og ordførerne hevder. Det bør berolige bøndene og ordførerne. En verneforskrift blir vedtatt ved Kongelig resolusjon og kan ikke endres uten en ny Kongelig resolusjon.

Det eneste mulige scenario som kan tilsi en ny Kongelig resolusjon, vil være at den økologiske tilstanden i fjorden går fra god til mindre god. Altså - at forurensingene øker. Og det er det vel ingen som ønsker?

Kommentarer til denne saken