Lørdag 2. juli sto det å lese i Trønder-Avisa – sitat: Muustrøparken er det flotteste nye parkanlegget vi noen gang har sett i et norsk tettsted. Dette sa «sentrumskontrollørene» Stefan Kaliski og Mikkel Marhaug. Det var veldig trivelig å lese. I 2007 fikk parken Norske anleggs- gartneres pris og i 2012 Hageselskapets kulturhagepris. Så mye ros og anerkjennelse er stas for oss som fikk muligheten til å lage det som er blitt en slik fin perle. Marhug har to bilder av samme motiv i avisinnlegget – ett med litt snø og ett med nyutsprunget løv. Det kommenteres sammenhengen mellom beplantning og naturell skog. Ja, dette var vi bevisst på – det skulle stå mange trær som var der fra før. Da vi begynte, var det nærmest et uframkommelig villnis hele veien langs elva.

Jeg gikk meg en tur ovenfra sist søndag i finværet. Sola gliret i stilleflytende elv – den glitret også i tretoppene der solgansgbrisen raslet med løvet som et svagt lydspill. Og midt i mellom sto alle trestammene mørke på skyggesida som skulpturelle søyler. Naturen kan være enkel, men skjønn. Dette prøvde vi å legge opp til samtidig som sterkt bearbeidde områder naturligvis blei en vesentlig del av parken.

Det er også viktig å tenke seg veldig godt om når en nå holder parken vedlike – at en ikke ødelegger helhetsinntrykket ved kraftig inngripen. I min tid som «vaktmester» (slutta for flere å siden) var blant annet «stell» av naturskogen viktig. Flyndra/VIDU hjalp meg på en eksemplarisk måte med å ta ned falleferdige trær og rydde opp etterpå. Hvem har nå ansvaret for å ta ned de falleferdige (utblinka) tærne øverst i parken – det lurer jeg på?

Ta ned trær, ja. Dessverre har noen gått for hardt fram i sceneområdet og saget ned friske trær (det kan en se på stubbene). Det kunne ha vært lurt å plante nye store trær inn i mellom de som begynte å bli skrøpelige og så tatt ned disse etter hvert. Det som nå er hogd ned, mener jeg har ødelagt denne flotte utescenen med aktivitetsmuligheter på begge sider av elva. Vi hadde en rekke fantastiske «Straumspæll» framover fra da parken var ny – de forgikk på denne tida mot midten av september. Forestillingene startet i fullt dagslys – gikk over i kveldskumring og etter hvert halvmørke der lyskasterne tok over og skapte en magisk stemningscene på grasvollen og over elva på bakscenen mellom trærne. Helt fantastisk scene, sa Arnulf Haga etter å ha sett en forestilling.

Vi hadde besøk av Trondheimssolistene en gang. De uttalte at de hadde reist verden rundt og at dette var den mest fantastiske utearena de noen gang hadde spilt på – intimt, med flott akustikk – som de mente skyldtes den tette skogen rundt scenen. Når en nå sitter i amfiet, tar et rødt hus oppom det grasgrønne uthustaket all oppmerksomhet fordi trærne som dekket det, er saget ned.

Nå må det plantes nye allerede store trær (ikke bjørk pga allergier). Muustrøparken er ellers i fin form - VIDU gjør en bra jobb. Noe beskjæring er nok nødvendig. Jeg har sagt det før – kommunen trenger en egen faggartner. To nye kjempebygg, mange offentlige bygg ellers og kommunale friområder skal stelles og holdes vedlike. Jeg synes de som bor i kommunale omsorgsboliger/ leiligheter skal ha annet en bare løvetann og ukrutt rundt seg – dette gjelder særlig for unge uføre. En anleggsgartner er det behov for. Om vinteren kunne vedkommende være utområdsplanlegger og i tillegg hageplanlegger for private som ønsker hjelp. Inderøya er jo så vakker – det bør den også vær i bebyggelsen.

Men tilbake til Muustrøparken. Elgen troner forsatt på toppen av amfiet. Men hvor lenge gjør den det. Den burde vært smurt – tror det er flere år siden sist. Jeg brukte båttjære (etter ønske fra Nils Aas) som jeg fikk tak i på kaia på Våja – og smurte annakvart år. I sommer trodde jeg sommerjobbgjengen hadde tatt seg av den. Kanskje kan VIDU gi den et strøk.

Jeg mener parken er et kulturklenodium – der Nils sine 11 skulpturer et viktige element sammen med flott beplantning. Derfor synes jeg også at kulturetaten på kommunenadministrasjonen burde ha øverste ansvar. Og når det gjelder Nils Aas sine skulpturer med tilsyn og etterstell, har det vært jobba lenge med å få på plass en avtale mellom kommunen og Kunstverkstedet – tror enda den ikke er på plass.

Når det gjelder Kunstverkstedet, så har vel andre etasje med den flotte trappa, lenge vært parat til å bli tatt i bruk. Men her er det forsatt ganske tomt. Jeg har trodd at nå ville det bli plass til mye mer av Nils Aas - for det er jo det turistene kommer for å se – og ikke bare rullerende kunstnere i første.

Jeg har tenkt at nå må «tolv fortellinger» få fast plass her i andreetasjen. Men nei, disse fantastiske skulpturene er det banken som fortsatt eier. Da oppfordrer jeg ordfører, kultursjef og leder for Kunstverkstedstyret til å få gjort noe med saken.

Banken bør kunne overlevere skulpturene som gave til Kunstverkstedet eller i det minste som gratis utlån på ubestemt tid – det er her de hører heime.

Ellers har jeg tenkt på hvordan folk – og da spesielt tilreisende opplever utstillingene i Kunstverkstedet. En gang jeg var innom i sommer, var det veldig lite folk – det kom inn en person, betalte for seg og begynte å rusle rundt – etter noen minutter var han ferdig og gikk hoderystende ut. Jeg begynte å tenke på hva det kunne være, og det har slått meg at det ofte er ganske få objekter som stilles ut. Det er jo plass til mye mer – i alle fall hvis en tar andre etasje i bruk fullt ut.

I sommer har jeg vært innom både nye Munchmuseet og nye Nasjonalmuseet. Jeg brukte en hel dag – og kunne vel gått dagevis i Nasjonalmuseet. Nils Aas er en av vår tids størst kunstnere. Fyll opp andreetasjen med ham!

Per Vatn