«Etter dette, da Jesus visste at nå var alt fullbrakt, og for at Skriften skulle bli oppfylt, sier han: Jeg tørster!» Joh 19:28

Det var mange som møtte opp for å se Jesus bli korsfestet i påsken i år 33. De undret seg på hva som ville skje når denne mannen, som utga seg for å være Guds Sønn og som hadde gjort så mange store under, skulle bli korsfestet. Ville Gud komme og utfri ham? Ville Jesus stige ned av korset, eller kom han til å dø slik de korsfestede vanligvis dør? Det var ikke sjelden med korsfestelser på Golgata. Alt så ut til å gå som normalt også denne dagen. Men etter tre timer skjedde det noe helt ekstraordinært. Da ble det mørkt over hele landet, samtidig som det kom et kraftig uvær med lyn og torden (slik Salme 18 hadde forutsagt). Så, etter at han hadde hengt der i seks timer, ropte han: «Jeg tørster!» Tørsten skal være noe av det verste ved å bli korsfestet. I Salme 22:16 sier Jesus at hans tunge hang fast ved hans gane. Soldatene oppfattet bønnen, og holdt opp en svamp med eddik til munnen. Dermed oppfylte de Salme 69:22 uten å vite det, hvor Jesus sier: «For min tørst ga de meg eddik å drikke.»

Mer enn vanlig tørst

Mange så på Jesus som en forfører og en gudsbespotter. Nå fikk han sin fortjente straff. Men når vi leser Skriften, ser vi også at det er en dypere mening i Jesu tørst. Det ligger noe mer her enn det kroppslige! I Johannesevangeliet (19:29) fortelles det at «Da Jesus nå hadde fått eddiken, sa han: Det er fullbrakt! Og han bøyde sitt hode og oppga sin ånd.» Jesus tørstet etter å fullføre frelsesverket, etter å gi sitt liv til frelse for alle mennesker. Hans store trang var å vinne seg en brud.

Hans elskede, dvs. alle mennesker i hele verden, hadde påført seg et ubetalelig gjeldsbrev som gjorde oss uskikket og uverdige til å bli hans brud. Vi hadde syndet mot Gud og hans hellige vilje: Onde i hjertet, elsket ikke Gud og vår neste. Synden var vår herre. Dommen lå over oss, for Gud hadde sagt at den som synder skal dø. Vår fremtid var derfor å forbli syndens tjenere – for så til slutt å bli kastet i den evige fortapelse.

Elsket menneskene

Men tross våre onde hjerter og dårlige liv, var det en som elsket, nemlig han som hadde skapt oss. Det er underlig at han som er så stor og hellig kan elske menneskene, og ønske å få dem til brud i himmelen. Dette er kjærlighet, guddommelig kjærlighet. Den er så annerledes enn vår: Vi elsker det som er fint og flott og som gavner oss, mens det vi ikke synes om, eller som er dårlig og svakt, har ingen interesse. Men: Jesus elsker det svake og det vi regner som ingenting. Hans kjærlighet viser seg i en omsorg som vil det beste for dem han har kjær. Han ofrer seg for oss, uten å tenke på om vi fortjener det.

Jesus ville berge denne falne menneskeslekten fra den evige død. Da var det to ting han måtte gjøre: Det ene var å oppfylle loven i vårt sted, slik at vi fikk en rettferdighet som passet for himmelen. Og det andre var å betale vårt gjeldsbrev.

Han forlot derfor sin herlighet i himmelen for å bli født med syndige menneskers natur. Jesus ble lik dem han elsket, bare uten vår iboende synd. Han ble prøvd i alt i likhet med oss. Jesus var syk og fattig, han ble fristet til alle slags synder, ble motsagt og misforstått, spottet og hånet. Mange fiender hadde han, og mange sa: «Det er ingen frelse for deg hos Gud.» Å, hvor mørkt det ble for Jesus! Men alltid satte han Gud for sine øyne og stolte på ham. Han elsket Gud av hele sitt hjerte og sin neste som seg selv. Jesus oppfylte loven, og denne sin rettferdighet vil han gi til sin elskede, sin brud. Vi blir da kledd i denne rettferdigheten, om vi tror Bibelens ord. Da blir vi lik ham, ren og rettferdig, himmelen verdig.

Jesus tidde

Også med våre mange synder ordnet han opp. Da han ble døpt av Johannes i Jordanelven, bekjente han alle våre synder. Fra da av bar han syndene på sitt legeme, som om han selv hadde gjort dem. Så kom dagen, langfredag i påsken vi nevnte innledningsvis, da han måtte stå til ansvar for syndene ovenfor Gud. Å, hvor han gruet seg til dette! I Getsemane stred han i forferdelse over det som nå skulle møte ham, og hans svette falt ned på jorden som blodsdråper. Så kom de han elsket og tok Jesus til fange, og førte ham frem for yppersteprestene. Der ble han anklaget, spyttet på, slått og hånet som om han var en forbryter. De førte ham videre til Pilatus og Herodes. Også her kom de med mange falske og alvorlige anklager mot Jesus. Men til deres store undring svarte han dem ikke. De høye herrer var vant med at alle som ble forhørt, prøvde å unnskylde og forsvare seg så godt de kunne, for å slippe å bli straffet. Jesus tidde, for han visste at han var skyldig på sin elskedes vegne. Han skulle jo frelse sin brud, og da måtte han ta hennes straff fullt ut. Hans kjærlighet drev ham til å gi sitt liv for å berge oss for himmelen!

Ville frelse alle

Jo, det var det mange som hørte Jesus rope: «Jeg tørster!» Men de misforsto ham: De trodde bare at han var legemlig tørst. Men Jesus hadde en sterkt trang til noe annet og mer: Å ordne med en fullkommen frelse for alle mennesker. Han ville skaffe oss Guds rettferdighet og ta bort alle våre synder, slik at han kunne få seg en verdig brud.

Jesus tørster etter å få deg til brud i himmelen!

Lars Fossdal