Overskriften er hentet fra en omtale av den nye filmen om kampene i Narvik april-mai 1945. Jo, det er en lite kjent historie og det kan være mange grunner til det.

Mitt anliggende er ikke å diskutere hvem som til enhver tid legger premissene for historien, men gi et lite innblikk i den historien som er lite kjent.

På nyåret i 1940 reiser IR 13 til Narvik på nøytralitetsvakt. Det er arbeider- og bondesønner fra hovedsakelig Nord-Trøndelag, men også 13 mann fra Roan, Osen og Stoksund. Det 8. april skal de dimittere, men om kvelden får de beskjed om at det kan de bare glemme. Natten til 9 april forflytter de seg fra Elvegårdsmoen og inn i Narvik hvor de blir fordelt på tre plasser.

De får møte krigen på en grufull måte. De forteller at de sto i blodvann og dro opp døde marinegaster fra sjøen samtidig som de reddet de som kom svømmende etter senkingen av Narvik og Norge. De fra IR13 som var i byen stod ansikt til ansikt med tyske styrker.

Det var 209 soldater fra IR13 som marsjerte ut av Narvik rett under nesen på tyske vakter og fortsatte langs jernbanelinja og opp i Bjørnfjell hvor de sloss helt til de møtte overmakta 16. april. De mistet seks mann i disse kampene. Det var Gunnar Ahlgren fra Verdal, Arne Brustad fra Frosta, Olav Hembre fra Hegra, Peter Hårsaker fra Stadsbygd, Olav Katmo fra Overhalla, Olav Nordtug fra Sprova og John Amdal. Mellom 16–20 mann ble skadet og havnet etter hvert på sykehus i Kiruna.

Da de marsjerte ut av Narvik var det kun med geværet over skuldra. Sekken med mat med mer måtte være igjen i skolegården hvor oppmarsjen startet. Dette ga dem store tilleggsutfordringer utover de sporadiske trefningene med fienden fram til sluttkampen 16. april.

De soldatene som var i kamper i Bjørnfjell ble internert i Sverige og kom tilbake heim etter 3 måneder. De andre som var igjen i byen reiste heim på vidt forskjellige måter. Oppfinnsomheten for hjemtransporten hadde ingen grenser.

Påkjenningene disse mannskapene var igjennom var dramatiske. De måtte gå i «krigsmodus» i løpet av noen få timer, mens den vanlige tilpasningsperioden skal vær 14 dager. Eitingerutvalget (NOU 1998:12) omtaler de spesielle påkjenningene og virkningen av disse som IR13 på Bjørnfjell måtte igjennom.

Birger Sundnes fra Inderøy ble igjen i Sverige og han sa til sin sønn Lars Erik at «om det blir krig igjen så går jag ut i skogen och skjuter mig» (Eyni Idri 2021). Andre forteller at «joda, vi hørte far om natta i mange år».

Ikke alle av disse unge mennene fikk den anerkjennelsen de burde hatt i sin samtid.