Da vår datter var fire år var gul hennes yndlingsfarge, og hun hadde så inderlig lyst på et par gule sko. Vi trålet skobutikkene i nærheten av oss, men gule sko var ikke å oppdrive. Derimot var det hyllemeter på hyllemeter med blå og rosa sko.

Senere fikk vi en sønn som elsket kjoler. De beste var de som hadde bra snurr på skjørtet og han lette etter kjoler med dinosaurer eller biler på. Det var heller ikke å oppspore i klesbutikkene. Den kjønnede delingen av barneklær gjør det å finne en kjole med biler på eller en finskjorte med enhjørninger like umulig som å finne skatten ved enden av regnbuen.

Det er ikke bare farger og trykk som skiller jente- og gutteklær. Det er også en forskjell i størrelse og hvilke stoffer som brukes. Jenteklær er smalere og ofte litt kortere enn gutteklær, og ofte er de også laget av tynnere og mer delikate stoffer. Gutteklær er gjerne og laget av bomull, dongeri og mer hardføre stoffer. Dette påvirker foreldrenes tilbakemelding til barna; jenter med lyse tynne stoffer får oftere høre at de må være forsiktige så de ikke søler på segeller ødelegger klærne. Dette sammen med det faktum at jenteklærne er trangere å bevege seg i bidrar til å begrense jenters kroppslige utfoldelse. At guttene får tilbud om mørke farger, biler og monstre begrenser også guttenes muligheter til å pynte seg på andre måter. De blir forberedt på en framtid med mørke dresser.

Vi voksne gir ofte tilbakemeldinger til barna som bidrar til å forsterke kjønnsnormene. Gjennom kjønnede tilbakemeldinger som at jenta i kjolen er veldig søt eller at gutten i genseren med dinosaur på er kul – forteller vi også barna at de har ulike egenskaper og derfor egner seg til ulike ting i livet.

Dette er jo egentlig et paradoks. Vi bor i et land som har politiske føringer på at vi skal jobbe for å skape et mer likestilt samfunn, og hvor de fleste er enige i at vi skal gi gutter og jenter de samme muligheter. Måten vi kler våre barn på er likevel langt fra likestilt. Hvorfor er det sånn?

Vi kan gi mye av skylda på markedskreftene og «fast fashion»-kjedene som spyr ut kolleksjoner med billige barneklær. Det er heller ingen tvil om at delte kolleksjoner for gutter og jenter er i deres interesse, det betyr mersalg. Om skoene bare finnes i de mest kjønnede fargene vi har, rosa og blå, ender det oftere med at foreldrene må kjøpe et nytt par til barn nummer to dersom fargen ikke passer. Hvis de gule skoene fantes derimot, kunne det kanskje være større mulighet for å arve. Utvalget i butikkene gjør det vanskelig å være foreldre som ønsker å tilby sine barn mer kjønnsnøytrale klær.

Tilbudet i butikken og hvordan klær markedsføres mot jenter og gutter er en stor del av problemet, men det også noe mer enn det. Våre ubevisste forventninger til kjønn styrer våre valg mer enn vi selv tror. Flere undersøkelser viser at foreldre tenker det er bedre når barnet velger klær, hobbyer og leker som faller innenfor det som anses som «vanlig» eller «riktig» for det kjønnet barnet er tildelt ved fødsel. Det er mulig vi som foreldre også tenker at det er lettere for barnet å være i verden, få venner og ha det fint når det følger de «reglene» som er satt for sitt kjønn. Det er jo ingen som ønsker at sitt barn skal være utenfor eller bli mobbet. I stedet for å utfordre normene prøvervi å få barna til å passe inn. Uansett årsak: vi foreldre må også ta en del av skylda for at vi i praksis bare tilbyr våre barn halve verden i stedet for hele.

Husk hvor mye glede og lek det kan være med klær. Å kjenne kjolekanten stryke mot leggene på sommeren, å kunne gjemme seg i hoodien, å kjenne seg fin i juleklærne. Vi uttrykker og utforsker vår personlighet og vårt humør gjennom klær. Ved å gi barn mer rom til å gjøre det samme kan de bli mer positive og åpne for mangfold uansett kjønn.

Linn Bylund

Seniorrådgiver likestillingssenteret KUN