Artikkelen i Inderøyningen 24. d.m. om vedlikeholdsstandardforfallet traff en nerve i meg som avstedkommer noen kommentarer.

En kan ikke la de dårligste vegene forfalle under en rimelig standard i påvente av at de en eller annen gang langt i fremtiden vil bli utbedret til høyere akseltrykk. Det kjører vanlige mennesker hver dag etter disse vegene også som tenker over hva gode tjenester levert av kommunen betyr, og som nærmest må «brøyte» seg gjennom gjørmehavet i teleløsningsperioder på en veg med tilnærmet null i faktisk bæreevne. Utbedring er å heve akseltrykket. Frem til det skjer må kommunens målsetting være å sikre at vegens transportfunksjon ikke faller under nærmere definerte grenser (standard) sett i.f.t. fremkommelighet, trafikksikkerhet og miljø.

Bevilgningene til det kommunale vedlikeholdet har vært underbudsjettert gjennom mange år. I tillegg har også den løpende drifta vært mangelfull og da spesielt kvalifisert høvling. Med drift menes tiltak på vegen som kommunen må iverksette for at en skal komme frem med bil fra A til B med god fremkommelighet.

En kan slå fast at vedlikeholdsforfallet på det kommunale vegnettet, som er på 126 km totalt, herav 57 km asfaltert inkl. gang- og sykkelveger, er betydelig. Så har manglende årlig vedlikehold den konsekvens at da øker vegforfallet akselererende eller eksponensielt.

Overvanns- og drenssystemet bryter sammen og massene i overbygningen blir mer og mer telefarlig, noe som øker telefarlighetsgraden eller vannømfintlighetsgraden, og da med drastisk fall i faktisk bæreevne som resultat. På denne bakgrunn er det forstemmende å lese at Inderøy kommune verken i 2021 klarte å bruke opp 2 mill. kr. til vedlikehold, og heller ikke så seg i stand til å vedlikeholde vegnettet til 1 mill. kr. i 2022.

Når innbyggerne i Inderøy kommune etterlyser bedre kommunale veger så blåses det opp til et spørsmål om «En oppkonstruert uenighet». I dag ser en med selvsyn ute på vegnettet hva nedskjæringer i høyst nødvendige bevilgninger til vedlikehold fører til. Det kan ikke være vanskelig for politikerne å bli enige om det faktum og derifra legge en langvarig strategi for å øke vedlikeholdsbudsjettet for derigjennom å gjennomføre tiltak som i det minste opprettholder vegenes funksjon og opprettholder vegkapitalen. For jeg går ut i fra at kommunen som skal levere gode tjenester til innbyggerne, at dette også gjelder fremkommeligheten på vegene.

Med mange særdeles bæreevnemessig dårlige veger hvor en knapt kan måle og registrere stor telefarlighetsmessig forskjell på undergrunn og vegoverbygning, vil den faktiske bæreevnen på disse vegene i teleløsningsperiodene gjennom vinteren forløp synke drastisk og bli nærmest ufremkommelig på enkelte strekninger. Til og med personbiler har problemer med å «ploge» seg gjennom gjørmehavet, og for ikke å snakke om tungtrafikken som næringslivet er avhengig av. Her vil jeg bare nevne vegen over skogen som innbyggerne i Mosvik omtaler den, eller rettere sagt vegen som har gått rett til skogen.

I disse klimaendringstider kan en ha flere teleløsningsperioder utenom den endelige om våren, hvor i hvert fall bærelaget blir opptint til stor skade for dekket som da blir krakelert. Når hele vegoverbygningen tiner opp, har tillatt totalvekt på vogntogene størst innflytelse på spordannelse, ujevnheter, sprekker og hull. Da faller strukturen på vegoppbygningen sammen. På en veg med tillatt aksellast på 10 tonn, vil en 8 tonns aksellast slite ned vegen 40% i.f.t en 10 tonns aksellast. Hvis en lastebil kjører med stor overlast med en aksellast på hele 13 tonn, så vil slitasjen være på hele 200% av en 10 tonns aksellast. Dette skyldes at vegslitasjen er en funksjon av aksellasten opphøyd i 4. potens, noe som også betyr at personbiltrafikken betyr lite eller ingenting for slitasjen av veger med tilnærmet bæreevne lik vegnormalstandarden. Derimot kan en lastebil eller vogntog med stor overlast fullstendig ødelegge en veg som er i særdeles dårlig forfatning.

Når overbygningen til en veg gjennom vinteren blir full av islinser, pga. inntrengning av både overflatevann og grunnvann som trekkes opp i overbygningen av kapillærkreftene i de telefarlige massene, vil den faktiske bæreevnen synke drastisk når denne isen tiner og vannet ikke fort nok dreneres ut av overbygningen og/eller ikke dreneres ut i det hele tatt pga. et ikke fungerende overvanns- og drenssystem, og da først og fremst grunnet dårlig vedlikehold. Da er det ikke snakk om standard i det hele tatt, men å få det beste ut av et teknisk håpløst utgangspunkt.

Det beste tiltaket en da kan gjøre på kort sikt, er å hindre at vann trenger inn i den telefarlige overbygningen. Dette oppnår en gjennom å ha fasong på vegbanen, riktig tverrfall, slik at vannet renner raskt ned i sidegrøftene og ned i nærmeste kum/stikkrenne. Dernest sikre dype sidegrøfter eller grunn sidegrøft med dypdrenering. Ei dyp sidegrøft skal både ta unna overvann og hindre vann i undergrunnen å komme inn i overbygningen. Dybden på sidegrøftene må være minst like dype som tykkelsen på overbygningen, anslagsvis minimum 60 cm. Og så må grøftene vedlikeholdes gjennom grøfterensk da de vil slammes igjen pga. av at jord og stein vil føres ned i grøfta med overflatevannet og i tillegg til dette vil en få jordsig ned i grøftene da grøfteskråningene og skjæringsskråningene ofte er for bratte, slik at ustabilitet oppstår ved stor vannmetningsgrad.

Hvis en legger til grunn at sidegrøftene f.eks. må renskes hvert 10. år, så vil jeg tro at det er adskillig km grøft som må renskes hvert år. Hvis en bare utsetter dette enkle vedlikeholdstiltaket, så vil forfallet bare øke og øke relativt mer for hvert år, da vegoverbygningen vil bli mer og mer telefarlig gjennom nedknusing av steinmaterialet og derigjennom mer vannømfintlig. Og vannømfintligheten tar drepen på bæreevnen. Det samme kan sies om fornyelsen av grusslitelaget på grusveger og nytt slitelag på asfalterte veger.

Følgende 3 forhold må være til stede for å få tele i overbygningen:

  1. Frost som vi mennesker ikke styrer over.
  2. Telefarlige masser.
  3. Vann.

Både massekvaliteten og vanninntrengningen i overbygningen kan vi styre, så ved å bygge inn bare telefrie masser og/eller hindre vanninntrengning kan vi unngå telen. På det dårligste kommunale vegnettet er det lite en kan gjøre med overbygningen, derimot er det mye en kan gjøre for å få bort overvann- og drensproblematikken. En langsiktig strategi må bli å forsterke disse vegene til 10 tonns akseltrykk. Inntil dette skjer er det beste botemiddelet å gjennomføre systematisk vedlikehold hver år, slik at eksisterende standard og vegkapitalen ikke forringes.

Det virker tafatt fra kommunen sin side at de ikke har så god oversikt over vedlikeholdsforfallet, at de i det minste kan gjennomføre enkelte enkle vedlikeholdstiltak som grøfterensk og påføring av nytt grusslitelag på nedslitte grusdekker, med minimum planlegging og styring/oppfølging av entreprenør, gjennom rammeavtaler og avrop. Dette er oppgaver som fint teknisk etats uteseksjon kan ta seg av.

En må også passe seg så en ikke lar det beste bli det godeste verste fiende. Bevilgningen til vedlikehold må økes år for år fremover, og i tillegg må tiltakene gjennomføres systematisk hvert år etter en helhetlig plan. Skippertak år om annet er en dårlig strategi. Jeg tror jeg har de fleste av innbyggerne i Inderøy kommune med meg når jeg avslutningsvis etterlyser HANDLEKRAFT innen vegvedlikeholdet til beste for både bolyst og livskvalitet.

Willy Petersen