Den stille uke kaller vi det, uken mellom palmehelgen og påskehelgen. En tid som tradisjonelt sett er satt til ettertanke og refleksjon rundt livets mange aspekter.

Om man er troende og feirer påskehøytiden til minne om Jesu offer, om man er midt inne i muslimenes fasteperiode Ramadan, eller om man er mer opptatt av stillheten og freden man fortsatt kan finne på hytta og i fjellet i store deler av Trøndelag, så gir naturen oss tydelige signal om at nytt liv er på gang.

Samtidig som vi gjemmer påskeegg i hagen og lar barna med skrekkblandet fryd lete etter spor av påskeharen, forbereder Inderøy kommune seg på å ta imot kanskje så mange som 200 flyktninger. Ti ganger så mange som kommunen i utgangspunktet har sagt de har kapasitet til å håndtere.

Samtidig som vi spenner på oss skiene og smører solkrem over nesen, forbereder de 170.000 gjenværende innbyggerne i Mariupol seg på en ny og brutal fase av Russlands invasjon i den beleirede byen hvor ingen slipper ut, og hjelpen ikke kommer inn.

Samtidig som vi løser årets påskenøtter og grøsser over påskekrimmen, sitter unge gutter og menn, jenter og kvinner, med våpen i hånd, beredt til å ofre livet for sitt fedreland, for sin familie og sin frihet – en to timers flytur unna.

Samtidig som vi grubler over Viggos påskelabyrint, «Kor ska vi reis hen?», og kjenner duften av det langstekte lammelåret, tar en slurk av påskeølen, så er det gamle kvinner og menn som rydder i ruiner etter levd liv, på leting etter sine kjære. Som bærer vannkanner og kjenner angsten når flyalarmene igjen sender sine fortvilte ul over byen.

Den stille uke, en tid for refleksjon over selve livet. En tid for å kjenne på takknemligheten over tryggheten, velstanden og friheten vi lever under, samtidig som realismen over at vårt naboland er i krig heller kaldt vann i årene våre.

La oss droppe å klage på været eller dårlig smurte ski, akkurat i år.

Nyt fridager, familieliv og evnen til å kontrollere eget liv, det er ingen selvfølge.

Riktig god påske!