(Trønderdebatt)

Skal vi tro Anette Trettebergstuen, er det viktig for Arbeiderpartiet å avvikle kontantstøtten når de nå skal inn i regjering. Det er ikke noe «vanlige folk» vil ha, sa hun til TV2 i mai. Dette til tross for at et flertall ønsker fortsatt kontantstøtte ifølge en spørreundersøkelse utført av Klassekampen i august.

I Trønderdebatt-innlegget «Høstens regjering må fjerne kontantstøtten» 8. september kommer Kristoffer Vikan med en rekke påstander som jeg ikke kan la stå uimotsagt. Han sier at kontantstøtten gjør det motsatte av å sikre trygghet og forutsigbarhet, at den hindrer utvikling for barn – som at barn får en omgangskrets (som ettåringer!) samt at kontantstøttens 7 500 kroner i måneden gjør den til en attraktiv støtte.

Les også

Høstens regjering må fjerne kontantstøtten

Som inntil nylig kontantstøttemottaker selv blir jeg overrasket over den fattige argumentasjonen. For det var ved å støtte oss på forskning om ettåringens behov at vi som foreldre valgte å søke om kontantstøtte i stedet for barnehageplass da vår lille fylte året, slik at barnet fikk være «hjemme» til hovedopptaket i august.

Forskningen var og er tydelig: Har du mulighet, har de fleste barn godt av å være «hjemme» litt lenger. Og ved manglende inntekt er kontantstøtten for mange en forutsetning for trygghet og forutsigbarhet. Beløpet er imidlertid ikke så høyt at støtten kan kalles attraktiv.

Kristoffer Vikan bruker også tall fra SSB fra 2016 om at 45 prosent av kontantstøttemottakerne har innvandrerbakgrunn, som hindrer integrering av minoritetsspråklige mødre. Det han unnlater å si er at det i 2019 kom nye tall: I 2018 var dette tallet gått ned til 28 prosent. Årsaken er at det i 2017 ble innført et botidskrav på fem år. Jeg er usikker på om Vikan og hans meningsfeller er klar over dette – om det rett og slett er politisk latskap eller om de bevisst unnlater å informere, som følge av deres agenda.

Les også

Kontantstøtten gir valgmuligheter

Jeg har imidlertid også tall fra 2016. Da kom det nemlig en NHO-bestilt rapport kalt «Likestilling og framtidens familiepolitikk» hvor de om kontantstøtten er klare: Hvis barn skal oppdras i større grad av andre enn mor, bør kontantstøtten fjernes. Samtidig er det ingen langsiktige forskjeller i effekter på mors karriere hvis barn startet i barnehagen i 1-2-årsalderen eller etter fylte tre år. Det mange også unnlater å nevne er at man som forelder får pensjonspoeng tilsvarende 4,5 ganger Folketrygdens grunnbeløp når man er «hjemme» med barn under seks år. Med andre ord kan ikke kontantstøtten brukes som argument for noe annet enn å få kvinner tilbake i jobb raskest mulig.

Mange foreldre vil tilbake i jobb tidligst mulig og trives med det. Forhåpentligvis er barna klare for å begynne i barnehage når den dagen er kommet. Likevel må vi forholde oss til at forskning tilsier at mange barn har det best med å tilbringe mer tid sammen med sine primære omsorgsgivere lenger enn til fylte ett år. Når barn begynner i barnehage, går de en omveltende hverdagsendring i møte. Noen barn er heldige og oppleves som klare og knytter seg raskt til pedagogene i barnehagen. Men så lenge dette ikke er tilfelle for alle er det et rent sosialt eksperiment å gjøre barnehage for ettåringer i praksis «obligatorisk» ved å fjerne kontantstøtten til fordel for en ventestøtte.

Skal politikere og andre som har som agenda å prioritere arbeidslinja overbevise folk om at det er riktig å fjerne kontantstøtten, må dere hvert fall komme med skikkelige argumenter og bruke tall som stemmer overens med virkeligheten. Og husk at tillit avler tillit. Når foreldre vises lav tillit i valg som angår deres barn, kan ikke politikere forvente tillit tilbake. Snu i saken om kontantstøtten – det handler om ettåringers livskvalitet på kort og lang sikt. Ikke mor eller fars arbeidsvilje.