Minneord for Paal Grande

Paal Grande, varen ivrig elgjeger, men han sørget også for å henge opp refleksbrikker i trær og annen vegetasjon nær vegkanten, på steder hvor han vet at elgen tradisjonelt krysser vegen i Framverran i Mosvik. Han mente det enkle og billige tiltaket bidro til å reduserer faren for elgpåkjørsler.

Paal Grande, varen ivrig elgjeger, men han sørget også for å henge opp refleksbrikker i trær og annen vegetasjon nær vegkanten, på steder hvor han vet at elgen tradisjonelt krysser vegen i Framverran i Mosvik. Han mente det enkle og billige tiltaket bidro til å reduserer faren for elgpåkjørsler. Foto:

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Paal Grande er død 73 år gammel. Han var født og vokste opp på gården Grande nedre på Framverran som den eldste av to sønner. Med bare en kilometer mellom gårdene ble det ofte til at vi besøkte hverandre. Jeg har mange gode minner fra barndomstida sammen med Paal. Vi var like gamle og gikk 7 år sammen på Framverran skole.

På bursdagene besøkte vi hverandre. Bursdagspresangen var gjerne en femkroning og etterhvert en ti-kroning i en konvolutt.

Jeg minnes epleslang i Øverstu-hagen. Det var bestandig spennende å se om Margot oppdaget oss og kom ut. Vi hoppet fra låvebrua med en paraply som fallskjerm. Vi hadde eget sirkus, fisket dassmort og karuss fra kaia i Venneshamn og bygde flåte. Om vinteren gikk vi på ski og akte på rattkjelke. Oppfinnsomheta var stor. Vi lekte det de voksne gjorde – en læring som vi skulle dra nytte av som voksne. Det var ikke en ting vi ikke fant på.

I dag har foreldrene problemer med å få barna til å legge fra seg «nettbrettet». Problemet til våre foreldre var å få oss inn til kvelds. En gang på 1950-tallet skulle Kåre Korneliussen holde trekkspillkonsert på Haugtun. Han er regnet for å være en av Norges beste trekkspillere. Han overnattet på Grande nedre. Dagen etter kom han i kontakt med en pen og lyslugget gutt. Han ble så begeistret over møtet med gutten at han komponerte og tilegnet han en vals som fikk navnet Vesle-Påls vals.

Etter endt skolegang skiltes våre veier for en stund. Paal hadde lyst på sjølivet, og etter å ha gått «sjøguttskolen» på skoleskipet «Trøndelag» dro han til sjøs. Etter noen år på sjøen etablerte han seg i Trondheim hvor han tok seg arbeid som murer. Da hans far døde dro han heim for å drive og etterhvert overta heimgården. Etter noen år som gårdbruker solgte han gården til sitt søskenbarn Brit Haugan som sammen med sin ektefelle Jens Buhrkall har drevet gården siden.

Etter at han hadde solgt gården flyttet han til et hus i Bruadalen. Nå tok han på seg forskjellige oppdrag som helst besto av muring. Han var en ivrig elgjeger og i forbindelse med denne hobbyen etablerte han et lite viltslakteri i den gamle kommune-garasjen som tidligere tilhørte Verran kommune. Han var god til å lage mat og likte å tilberede det han hadde høstet. Til hver jul lagde han sylte som hans tante Liv satte stor pris på.

De siste åra av hans liv har han hatt sviktende helse, og det siste året har han bodd i kommunal bolig på Straumen hvor han bodde til sin død. Paal var snill og omgjengelig og det er med vemod jeg minnes han. Paal etterlater seg datteren Monika og 2 barnebarn. Våre tanker går i dag til dem og de øvrige pårørende.

Med disse minneordene lyser vi fred over Paal Grande sitt gode minne.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken