Gå til sidens hovedinnhold

Svar til ordfører Bernth Sjursens innlegg: Samfunnsplan med innbakt konflikt

Måsøy kommune sluttbehandler torsdag 11. februar samfunnsdelen av sin kommuneplan. Deler av planen legger opp til storstilt vindkraftutbygging i urørte naturområder, og har skapt kraftige reaksjoner i de nærliggende grendene.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

(iFinnmark)

Ordføreren argumenterer her i avisa den 4. februar med verdens behov for fornybar energi, og Måsøy kommunes vilje til å yte til overmål overfor det såkalte "grønne skiftet." Han mener utbygging av vindkraftverk samt hydrogenproduksjon er veien å gå for å skape utvikling og økonomisk vekst. Han er indignert over den motbør denne tenkninga har møtt.

I dag vet vi at kloden, atmosfæren, og dermed klimaet på jorda, ikke tåler den enorme økningen i energiforbruk som den industrielle tidsalder har medført. Verdens energiforbruk må derfor reduseres. Reduksjonen må skje gjennom mange virkemidler, for eksempel;

  • at vi innretter oss smartere, f.eks. isolerer bygninger bedre, og innretter oss på mindre oppvarma areal enn mange har vent seg til.
  • at vi organiserer vårt dagligliv og vår næringsvirksomhet slik at transportbehovet minskes.
  • at vi gir industrien et skarpt og kritisk blikk; hvilken industri skal opprettholdes, og hvilken skal fases ut / nedlegges / ikke etableres.

Slike grep er nødvendige dersom våre barnebarn, og alle andre barn, skal arve en beboelig klode etter oss.

Samtidig med at vi reduserer energiforbruket, må vi legge om produksjonen av helt nødvendig energi til de tekniske løsningene som gjør minst skade. Landbasert vindkraft legger beslag på store arealer og har voldsom innvirkning på landskap, fugle- og dyreliv, og menneskers opplevelse av området. Klimautfordringene kan ikke løses gjennom å ødelegge beiteområder, intakt natur og artsmangfold. Det er derfor få steder det vil være forsvarlig å plassere vindturbiner, og definitivt ikke i våre siste villmarker og villmarkspregede områder. Derimot kan vi dekke alle våre takflater med solceller; de gir større ytelse enn vi tror også så langt nord, takket være refleksjon fra snø vinterstid, og den store solmengden om sommeren. Vi kan også effektivisere allerede utbygd vannkraft, slik mange påpeker.

Ordfører Bernth i Måsøy kommune mener energiforbruket må opprettholdes på dagens nivå, men argumentasjonen hans er tynn. Han mener vi er så godt vant nå at vi ikke greier å endre oss, selv om vi vet at det vil koste oss framtida. Der er ordfører Bernth og jeg dypt uenige. Jeg innser at naturen begrenser oss, og at vi takler omstilling. - Vi har vært vant til å møtes i flokk, og å kunne klemme hverandre av hjertens lyst; men så sa naturen NEI! Vi greide den omstillingen. Jeg tror denne reduksjonen i fysisk nærhet er tyngre for oss, enn om vi må slutte å overforbruke energi.

Bakgrunnen for ordførerens leserbrev er at han har møtt kraftige motforestillinger fra folk tilknytta Snefjord og Lillefjord. Reaksjonene på vindkraftplanene har nå kommet til syne på sosiale medier, og ordføreren hevder at argumentasjonens form har vært uakseptabel. Jeg har ikke samme opplevelse. At folk uttrykker sin frustrasjon, i Finnmark'ske ordelag, det mener jeg man får tåle.

Ordføreren "har problemer med å akseptere at den kraftigste nedsnakkingen og de høyeste ropene kommer utenfra. Fra de som har flyttet ut fra kommunen, de som kanskje aldri har bodd her, eller de som engang har hatt tilknytning til kommunen et par-tre generasjoner bakover i tiden.

Hva er agendaen? Er det naturvern, ivaretakelse av historie eller kultur, eller er det en drøm om at kommunen kun skal være et stille, uberørt sted å reise til? Det virker i alle fall ikke som et ønske om utvikling og vekst"

Jeg bodde i Måsøy kommune fra 1979 til midt på 1980-tallet, i det lille fiskeværet Bursta, som staten lyktes med å avfolke i 1971. For hundre år siden kom min sønns oldeforeldre flyttende fra Nordland og kjøpte Bursta og Reinøyene, hvor de overtok et handelssted. Et annet par oldeforeldre bodde allerede i Sauhamna, hvor de drev fiske og husdyrbruk på sjøsamisk vis. Det er i dag vår familie som ivaretar Bursta og øyene, og bruker stedet hver sommer. Slik er det mulighetsrommet vi har i dag, veiløs, strømløs og uten nettforbindelse som plassen er.

Ordførerens beskrivelse treffer altså godt på oss, så jeg føler meg kallet til å svare han.

Etter å ha sett vindindustriens herjinger med landskap og folk mange steder i landet, og deres horrible behandling av reindriftssamene i Trøndelag, leverte en flokk Burstaværinger samt noen fra Kvitnes i Snefjorden et høringssvar til NVEs "Nasjonal plan for vindkraft" høsten 2019. Høringssvaret fokuserte på planene for Snefjord Vindkraftverk, på Jahkenjarga / Snefjordhalvøya. Det er her snakk om massive naturinngrep som for alltid vil forandre landskapet, med veier, skjæringer, fyllinger, oppstillingsplasser, enorme vindturbiner med alt de medfører: støy, skyggekast, høyintense lysblink, iskast, fare for turbinoljeforurensning, og konstant partikkelforurensning til jord og fiskevann. Området vil bli gjort ubrukelig for reindrift, og vil fullstendig miste sin verdi som friluftsområde og jakt- og fisketerreng. Flere arter hekkende rovfugl vil miste sine habitat. Samiske kulturminner vil gå tapt. Planene omfatter så godt som hele halvøya, som i dag har et urørt preg, og som brukes skånsomt til reindrift og friluftsliv, jakt og fiske av folk med lokal tilhørighet..

Da Måsøy kommune startet behandlingen av samfunnsdelen av sin kommuneplan i juli 2020, ble høringssvaret lagt ut på ei Facebookgruppe i Snefjord. Innen ett døgn hadde 77 mennesker skrevet under, alle med tilknytning til grendene rundt Snefjorden; grunneiere, fastboende, fritidsbeboere, reindriftsfolk og innfødte Snefjordinga. Jeg var fullstendig overvelda, jeg hadde aldri trodd at det eksisterte et slikt engasjement, som ikke tidligere hadde kommet til uttrykk!

Hva handler dette engasjementet om?

Jo, ordfører; folk kjemper for sin tilhørighet, sin arv, sin identitet, sin sjelefred. Å se sin natur bli rasert, å få sine framtidsperspektiv knust, å bli gjort hjemløse i sine barndomshjem og i den naturen man har en dyp forankring i; dette makter man ikke!

Ordføreren har egentlig forstått det: det handler nettopp om vern av natur og artsmangfold, historie og kultur, og det stille og relativt uberørte stedet å reise til. Dette er fullstendig legitime, aktverdige og dype behov. Etterkrigstidas statlig styrte samfunnsutvikling har gjort det svært vanskelig, ofte helt umulig å bli boende. Da er fritidsbruken det alternativet man står igjen med.

Det som er merkelig er at Måsøy kommune ikke har sett mening i å spille på lag med alle disse menneskene, som har mye å bidra med. Økonomisk bidrar de uansett. Har kommunen noen gang regnet på hva som ville skjedd økonomisk dersom alle deltidsinnbyggerne forsvant?

Jeg har lest Samfunnsplanen, slik den foreligger i dag. Det er et anstendig stykke arbeid som er gjort. Men den bærer i seg en enorm konflikt som ikke problematiseres og drøftes. Man vil både ha massive vindkraftanlegg, og intakt natur, friluftsliv, næringsutvikling basert på natur og kultur, trivsel og bolyst. - Dette går ikke i hop!

Inngrepene som planlegges ved etablering av Vilgesrassa kraftverk vil rasere bygda Uhcavuotna / Lillefjord, om de realiseres. Bygda har en sterk dugnads- og frivillighetskultur, og utflyttede er nå i ferd med å vende tilbake som fastboende. Vil kommunen deres virkelig jage dem vekk?

Ønsker man at også Slåtten og Snefjord skal tømmes for folk?

Veien fra Kokelv til Havøysund har hatt status som Nasjonal Turistvei siden 2009, og det er gjort en rekke investeringer langs veien i statlig regi. Denne statusen vil man miste dersom Snefjord Vindkraftverk bygges.

Det er påfallende hvor lite Måsøy kommune har gjort ut av det fantastiske aktivum som turistvei-statusen innebærer. Bygdene langs denne veien gir et rikt grunnlag for utvikling av natur- og kulturbasert næringsvirksomhet. Hvorfor er ingen ting gjort på dette feltet på alle disse årene? Er man så nærblinde i Måsøy at man ikke ser sine egne verdier? - Kanskje kan vi bidra, vi som både står i og utenfor dette samfunnet? - Kanskje trenger Måsøy våre perspektiv?

På Inderøy nord i Trøndelag finnes "Den Gyldne Omvei". Her har man sett områdets kvaliteter i sammenheng, Gjennom organisering, samordnede åpningstider og felles markedsføring har man gjort utsalg for lokalprodusert mat, kirker, verksteder for kunst og håndverk, spisesteder, overnatting, fjordturer m.m. tilgjengelige for publikum. Til sammen 19 små og store næringsaktører i samarbeid har gjort området superinteressant. - Måsøy kan gjøre det samme, langs veien med sitt storslåtte landskap og sine unike steinformasjoner!

Forstår man ikke at å være "et stille og uberørt sted å reise til" har en enorm verdi i vår tid? At hvis man forteller sin historie seriøst og interessevekkende, og tilrettelegger for gjester på en nennsom måte, så eier man en skatt som ikke taper seg i verdi?

I samfunnsplanen er det også nedfelt målsettinger om nettopp denne typen varig og bærekraftig næringsutvikling. Jeg håper virkelig å kunne få drøfte slike ideer med ordfører Bernth, og med andre interesserte. Måsøys politikere må imidlertid ta inn over seg at man ikke kan ri to hester samtidig; velger man vindindustrien og får gjennomslag så blir skaden uopprettelig, og man lukker døra for svært mange andre muligheter. Samene har hatt tradisjon for å bare sette svake spor etter seg i terrenget; det er et godt prinsipp!

Kommentarer til denne saken